Don Det

Lah er buddhist. Theravada buddist, som de fleste andre vest i Sorost-Asia. For Lah er det ikke bare stupaer og statuer som er sakrale; ogsa tilsynelatende verdslige ting er hellige for henne. Hun tar religionen sin seriost.

Nar vi besoker ruinene fra kongedommet Champasak, har Lah utstyrt seg med rokelsespinner og oppsatser av palmeblader. Flere ganger underveis opp trappene fra slottsruinene til et tempel, stopper hun for a be. "Hva ber du om?", spor jeg, og lurer egentlig pa om hun er sliten. "Jeg ber om god helse". Om hun hadde gatt opp alle trappene i varmen uten pause, kunne jo det gatt pa helsa los. Hun ber meg gjore det samme. Jeg ikke er buddhist, men nar en er Laos, gjor en som laotene.

Lenger nede i Mekong er et omrade som heter De Fire Tusen Oyer, et navn som omradet godt kan leve opp til, uten at jeg foretar en noyaktig kontroll. Her er ogsa noen stryk som markerer grensen mot Kambodsja, og forklarer hvorfor det er sa fa bater som segler opp Mekong. Pa oya Khon gar vi ned til en bat vi skal reise videre med, nar jeg sparker i en rot og begynner a blo. Ikke noe alvorlig, slikt skjer titt og ofte - jeg er ikke sa bevandret i sandaler. Men Lah tar dette som et darlig tegn, og tar ingen sjanser. Hun snur og kommer tilbake med en flaske Pepsi og noen sigaretter. Deretter kneler hun ved roten, ber Buddha om en trygg battur, for hun ofrer brus, royk og rokelse. Deretter kan batturen begynne.

Pa gjestehuset i Don Det, kneler Lah i senga for hun legger seg. Hun boyer hodet mot puta tre ganger. "Det er for a drive ut demoner fra dette rommet", forklarer hun. "Hjemme er det greit, der er det ingen demoner. Men her vet man ikke". Hjemme har hun jo familiealter og speil over dora, men her finnes ingen av delene.

Den siste kvelden for Lah ma tilbake til garasjen hvor hun selger mobiltelefoner, besoker vi et tempel utenfor Pakse. "To tusen!", forlanger en mann som sperrer tempelporten. Kalasjnikoven pa ryggen antyder at forventes ingen forhandling om prisen. Pa en annen side tilsvarer det to kroner. Dessuten far vi en tempelfest pa kjopet. For like innenfor porten star eldre damer og roper ut priser bak stabler av plastikkleker og ol. Foran tempelet sitter atte unge noiser pa en rekke bak et langbord - klare til a spa betalende gjester pa en industriell mate. Inne i tempelet sitter en eldre munk med royk i munnviken og prater til et velkledd ektepar pa en stramatte. Flere hundre gjester har samlet seg i tempelets bakgard, hvor det serveres ol foran en scene hvor et nimannsorkester spiller laotiske svisker. Orkesteret bestar av vokalist, gitarist, bassist, trommeslager og to tamburinister, foruten et tremannskor som trekkes ut fra en krok nar det er allsang. Tempelet har ingen toalettfasaileter som kan ekspedere hundre oldrikkende gjester, men det ratne trommetarnet gjor nytten som herretoalett. Damene kryper under en piggtrad, forbi noen stupaer til minne om de dode og ut pa en torr risaker. "Religion er opium for folket", sa Marx. Men i landet hvor det er opium som er opium for folket, er religionen nodvendigvis ikke som andre steder.